Om Ole Vig

OLE VIG 
(1824 – 1857) 

omtales som en av de nasjonale strateger i dannelsen av Norge som selvstendig nasjon. 

«En folkeopplysningsmann og nasjonsbygger som har hatt stor betydning for utviklingen av vårt demokrati». (Nasjonale strateger. Rune Slagstad) 

På disse sidene kan du lese mer om hvem han var og hva han stod for. 

Ole Vig var født i Stjørdal. I 2007  var det 150 år siden Ole Vig døde. 
Vi skal markere at han levde! 

Klikk på «nyheter» for mer info.

 

Tekster av Ole Vig som er tilgjengelige ved Stjørdal bibliotek:
 
Ole Vig: Norske Bondeblomster.
Ole Vig: Skrifter i utval I og II. Samlet og «oversatt» av Lars Eskeland. 1924.
 
Sentrale årstall i Ole Vigs liv:
 
1824             Ole Vig blir født på husmannsplassen Vigemarken i Stjørdal
1839             Ole Vig konfirmeres i Værnes kirke
1841             Ole Vig begynner lærerstudiet på Klæbu seminar
1843             Ferdig utdannet lærer
1849             Stort lærermøte i Klæbu – Ole Vig er etterspurt foredragsholder
1851             Ole Vig gir ut diktsamling
1851             Ole Vig går til København for å møte Nikolai Grundtvig
1854             Ole Vig flytter inn i «Hjerterom», Wergelands hjem
1852             Ole Vig blir redaktør av tidsskriftet «Folkevennen»
1857             Ole Vig dør
 

Små glimt fra såmannen Ole Vigs liv

 
6. februar 1824 – 19. desember 1857
 
 
 
 
Husmannsgutten Ole Vigs historie- skolelæreren fra Stjørdal som ble den norske folkelærer – er et eksempel blant mange i vårt folks historie på evnerik landsungdom som brøt gjennom de skranker tids- og samfunnsforholdene satte. Seminarutdannelsen og lærergjerningen var med og gav den evnerike gutten muligheten for å utfolde seg i et omfattende samfunnsarbeid langt utover skolestuens grenser.
 
 
Barndom og oppvekst
 
Ole Vig ble født på husmannsplassen Vikmarka under gården Vikan her i Stjørdal den 6. februar 1824. Han vokste opp under fattige kår hos småbrukerparet Ole Olsen Viganaasen og Marit Nielsdatter Walstad.
 
Allerede som 5-åring lærte han å lese, og han lå ofte i senga om kvelden og gjentok bokstavene for seg selv og øvde å stave. Marit hadde et stort fortellertalent som hun brukte flittig for sine to barn Ole og Nikoline. Ofte var det stykker fra Horsters bibelhistorie som ble gjengitt utenat. Senere i livet kom Ole Vig selv til å legge stor vekt på viktigheten av sang og fortelling i skolen, noe som skulle gi barna lys over livet og å åpne deres øyne og hjerter for himmelen og fedrelandet, som han uttrykte det. Ole hadde også mye godt å fortelle om sin far, noe som  kommer tydelig fram i et vers fra hans Nordmannssang: 
 
«Jeg elsker bonden i kofte grå,
 
og fattigmannen hvis seng er strå,
 
og alle makter som ei forakter
 
de simple små.»
 
7 år gammel begynte han i omgangsskolen, men her var det små utfordringer for den oppvakte og vitebegjærlige gutten. Dessuten måtte han, som den eneste sønnen på gården hjelpe faren både som gjeter og ellers med annet forefallende arbeid på småbruket. Det harde kroppsarbeidet herdet gutten, noe som skulle komme godt med senere i livet. I vinterhalvåret leste han alle bøkene han kom over både hos naboene og heime, særlig var det en stor astronomi og en gammel jordbeskrivelse som opptok han.
 
I Værnes prestegård holdt kapellan Hirsch søndagsskole for konfirmerte, og her var han ofte på besøk. Selv om han enda ikke var konfirmert, klarte han seg utmerket kunnskapsmessig sammen med de eldre elevene.
 
15 år gammel ble han konfirmert i Værnes kirke av prost Widerøe. Prosten ble oppmerksom på den begavede gutten fra Vikmarka, og rådde faren til å la Ole reise til det nylig opprettede Klæbu seminar. Faren hadde bruk for gutten heime, og omkostningene med videre skolegang var svært store, så han ville nødig sende han av gårde.
 
 
På vei til Klæbu seminar
 
 
Prost Widerøe gav seg ikke, og den 12. desember 1839 ble det holdt kombinert skolekommisjons- og formannskapsmøte i Værnes prestegård. Her stilte prost Widerøe forslag om at to unge menn, som han mente var godt skikket som skolelærere – Ole Olsen Vikmarken og Johan Pedersen bekostes ved Klæbu seminar til lærere mot å forplikte seg i løpet av 10 år å tilbakebetale det hele og være lærere i bygda til alt var betalt. Forslaget ble enstemmig vedtatt.
 
Som 17-åring forlot han Vikmarka iført grå vadmelskofte, og med knortekjepp i handa og skreppa på ryggen. Nesten som en Espen Askeladd var han nå på vei mot målet for et av sine første ønsker. Lite visste han  at han allerede hadde kommet halvveis på sitt livsløp.
 
Under seminaroppholdet ble han betraktet som en stille og beskjeden elev, men at seminartiden hadde betydd mye, gav Ole Vig uttrykk for flere år senere, da han utgav «Norske Bondeblomster» og på det siste blad skrev: «Mine elskede lærere, Biskop Hans Jørgen Darre og Kand.theol Nikolay Ulstad tilegnes disse Ungdomsarbeider med en takknemlig Discipels fulde Kjærlighed….»
 
Sommeren 1845 gikk Ole Vig ut fra Klæbu seminar med karakterene «Meget gode kunnskaper» og «Ualmindelige evner»
 
 
Lærer i Aafjorden og i Kristiansund
 
 
Allerede før han hadde fullført Klæbu seminar, hadde han blitt tilsatt som huslærer hos sogneprest Magelsen i Aafjorden. Her fikk han rik anledning til å dyrke sine litterære interesser. I prestens store bibliotek leste han både historie og poesi. Særlig ble han sterkt opptatt av Grundtvigs skrifter. Her fant han det som kunne kaste lys over menneskelivets gåter. Grundtvigs kraftige men lyse forkynnelse av kristentro og fedrelandssinn, hans krav om folkelighet, vern om morsmålet og nordisk ånd, fikk enormt stor betydning for Ole Vig. Han brenner nå i begeistring og trang til å ta fatt på arbeidet i og blant sitt folk. Som en apostel for det opplysningsevangelium de grundtvigske skrifter var for han. i, som han selv uttrykker det: « Tro og Haab om den norske Folkeaands Opstandelse af Søvnen.»
 
Foreløpig ble det på et ganske begrenset virkefelt, nemlig som lærer i Kristiansund. I tillegg til lærerarbeidet, ble han sekretær i det nystiftede handverkerlaget og hver søndagskveld holdt han foredrag. Emnet var den eldste tida i Norgeshistorien, med særlig vekt på norrøn gudelære. Disse emner ble grunnlaget for boka «Liv i Norge. Vinteraftenlæsning for den norske Ungdom» som utkom i 1851.
 
I 1849 deltok Ole Vig på 10-års jubileet for Klæbu seminar, og her kom han i nær kontakt med presten Fredrik Wexelsen, en av lederne for Grundtvigbevegelsen i Trøndelag.
 
 
På vei til Danmark og møtet med Marie Wexelsen
 
Sommeren 1851 fikk han anledning til å dra på danmarkstur for å snakke med Grundtvig. Største delen av veien tilbakela han til fots. På veien nedover besøkte han familien Wexelsen på Toten. Her traff han sin venn Fredrik Wexelsen, men det var møtet med hans søster som kom til å få langt større betydning for den unge mannen. Ole Vig ble betatt av den vakre og oppvakte piken, og han kom til å besøke slektsgården Sukkestad på Toten mange ganger. Omsider tok han mot til seg og skrev et brev til Marie Wexelsen hvor han satte ord på sine innerste følelser for henne, og han avslutter brevet med å fri til henne.  Svaret ble negativt, for selv om hun følte et varmt vennskap til han, var det ikke nok for et evigvarende ekteskap. Avslaget gikk sterkt inn på Ole Vig, men gjennom sitt korte liv forble han trofast i sin kjærlighet til Marie. Vennskapet mellom dem holdt livet ut, og begge forble ugifte. Mye tyder på at hun innerst inne gjengjeldte hans kjærlighet, men selv om familien Wexelsen var tolerant i sine holdninger, var det kanskje for stort sprang å ta til ekte en husmannsgutt fra Stjørdalen. Ved Ole Vigs død skal Marie ha sagt: «Jeg er i grunnen Ole Vigs enke».
 
3 år etter Ole Vigs død gav Marie Wexelsen ut ei lita bok «Ketil, en julegave for de små» Her finner vi for første gang den vakre julesalmen: «Jeg er så glad hver julekveld».
 
Etter flere ukers vandring gjennom vårt langstrakte land, hvor han som han selv forteller høstet mange erfaringer om det norske folkeliv og språk, kom han fram til København. Her fikk han møte Grundtvig, mennesket han fremfor noen beundret og respekterte.
 
På heimveien besøkte han Kristiania og møtte der folkeopplysningsmannen J. Friis, en av stifterne til «Selskapet for Folkeopplysningens Fremme». Vig ble forespurt om å bli sekretær i det nystiftede laget, noe han etter nøye overveielse takket ja til.
 
 
Et besøk heime i Stjørdalen sommeren 1852
 
 
Så ofte som han hadde anledning, besøkte han sine heimtrakter. Det fortelles at han denne sommeren besøkte sin gode venn klokker Olav Bjørgum på Kyllo i Hegra. Da det spurtes at Ole Vig var på Kyllo, samlet det seg straks mye folk. Og Ole Vig som hadde en god sangstemme sang her for den store forsamling sin Nordmandssang: Blandt alle lande. Dette var sannsynligvis uroppførelsen av denne sangen, som skulle bli det norske folks 2. nasjonalsang. Dagen etter ville Ole Vig se mere av Hegrasbygda, og sammen med mange venner gikk de oppover dalen. På Ingstad kom sjølmannen Nils Ingstad ut og da han fikk høre at det var Ole Vig som kom forbi, slo han hendene sammen og med høy røst brast det ut av han:
 
Ingen mann – i Norges land
 
é lik – Ola Vik.
 
 
Ole Vig og samtidens diktere
 
 
Vig kom med i styret for Den Norske Dramatiske Skole, og han ble tidlig oppmerksom på den store muligheten teatret hadde for å fremme tanker – ideer og kulturimpulser. Men da måtte man ha et teater som både i repertoar og replikk kunne forståes av folk flest. På landets hovedsene ble det for det meste spilt danske og andre utenlandske stykker, attpåtil med danske aktører. Med Ole Vigs store innsats, fikk Folkeopplysningsselskapet grunnlagt det Norske Theater i Kristiania i 1852. Som kunstnerisk leder ble Henrik Ibsen tilsatt. Ansettelsesvilkårene som er protokollert viser tydelig hvilken stor innflytelse og posisjon Ole Vig hadde i norsk åndsliv på den tida. Her heter det: «Hr. Henrik Ibsen ansvarer for theatrets kunstneriske drift —- men han haver at conferere med herr Ole Vig før han antager et stykke til opførelse og ligeledes skal skje før antagelse af skuespillere til besettelse af rollerne».
 
På den litterære siden, analyserer forfatteren Torstein Høverstad forholdet mellom Henrik Ibsen og Ole Vig. Høverstad hevder at det som drog Ibsen sterkest til Ole Vig, var Vigs usvikelige tro mot sin livsgjerning, hans store tro på folket og hans vidsynte, praktiske fedrelandskjærlighet. Både i poesi og prosa, og i hele sitt virke utformet Ole Vig disse egenskaper som var det bærende i hans karakter.
 
For den unge Ibsen og Vinje var Ole Vig et mannsideal som de begge verdsatte svært høyt. Ved Ole Vigs død satte begge ord på det hver på sin måte. Vinje i sitt vakre minnekvad «Velfara til Ole Vig». Her er det det mandige, trofaste og det nasjonale han dikter om. Det er ingen hendelse i 1850-årene som så sterkt oppfordrer Vinje til å samle seg om en høy tanke – det nasjonale- som Ole Vigs bortgang, bare 34 år gammel.
 
Ibsen har klart og tydelig lagt fram sitt syn på Ole Vig i minnediktet han skrev og fremførte med teaterorkestret.  Det er ikke teaterdirektøren Ole Vig han dikter om, men folkeoppdrageren.
 
 
Diktet begynner slik:
 
Stridsmann! hvil; din Kampdag er tilende,
 
Ei dens dybe Sverdhug brænde
 
Meer dit ædle Bryst!
 
For det kjæreste du vidste,
 
For dit Folk, du til det sidste
 
Stred den tunge Dyst
 
 
Omkring midten av forrige århundre, var det en trend i all diktning å benytte enkle, lett forståelige ord for de stemninger og følelser man ville ha fram. Her kom Bjørnson i en særstilling som mesteren til å få hverdagsord og hverdagsliv til å bli vakker poesi. Setningen «Vi elsker dette landet!» går inn som enkle og klare ord for noe som uttrykker våre innerste følelser for fedrelandet. Men som Halvdan Koht uttrykker det, er ikke Bjørnson alene om å gjøre dette. I Norge har han et forbilde i Ole Vig. Selv om Vig ikke regnes blant de helt store diktere, viser han mye av sin hjertevarme i diktningen. Ole Vig ønsket å dikte for selve folket, den store allmuen, og derfor la han vekt på å ordlegge tanken så enkelt som mulig. I fedrelandssangen han skrev (1851), «Blandt alle lande i Øst og Vest» begynner hele 7 vers med ordene «Jeg elsker» som en lovprisning til de gamle fjell, skogen, havet og folkelivet.
 
Bjørnson sang nok ofte Ole Vigs fedrelandssang, med alle kjærlighetsytringene til landet. Han fant det derfor kanskje naturlig senere å ta det opp i sin egen nasjonalsang, «Ja, vi elsker dette landet!»
 
Det enkle folkelige språket som folk forstod uten å ha lært latinsk setningsoppbygging, har Bjørnson så treffende skildret i romanen «En glad Gut» hvor Øyvind (som på mange måter ligner Ole Vig) skriver heim til sine foreldre om hvor lett det er å lese alt som Ole Vig har skrevet.
 
 

Ole Vigs siste leveår

 
Det som for mange står som hans største livsverk, er forarbeidet med å skape en folkehøgskole i Norge. På et lærermøte på Hamar i 1857 talte han fra domkirkeruinene varmt og overbevisende om betydningen av å reise en folkehøgskole i Mjøsbygdene. Talen tente en gnist blant folket, og det er vanlig å regne Ole Vig som far til den norske folkehøgskolen, selv om han ikke fikk satt tanken ut i livet.
 
Ole Vig hadde pådratt seg tuberkulose allerede i ungdommen, og dette kom til å prege han resten av livet. Men ved hjelp av friluftsliv med lange turer, klarte han å holde sykdommen i sjakk de første åra. Likevel ble arbeidspresset, fattigdommen og sulten det som tok hans siste krefter. I et av hans siste brev skrev han: » «– det er så meget jeg ville sagt mitt folk og fedreland før jeg dør, og derfor  jeg bruke hver stund så flittig». Men arbeidsdagen ble kort. Om kvelden den 19. desember 1857 sovnet han inn etter å ha tatt avskjed med sine venner med ordene: «Nå kan jeg trygt sovne i Jesu navn».
 
 
Kilder: T. Høverstad: Ole Vig, ein norrøn uppsedar.  Norsk ped. tidsskrift 1921. L Eskeland: Ole Vig. Nordmannsforbundets tidsskrift julen 1943. Norsk biogr. leksikon:Ole Vig  Nordenfjeldske tidende div. nr. april 1876 , Adresseavisen 24.12.1991, Menighetsbladet for N. Stjørdal nr. 12, 1981.
 
 
Skrevet av Kjell Erik Pettersson